Mystikken med moderne betong

Bilde

Moderne betong ville overasket de gamle romerne. En amerikansk studie gjengitt i en artikkel på tu.no 4. juli har analysert hvordan bindemidlene i den gamle romerske betongen er sammensatt og hvordan betongen motstår nedbrytningsmekanismer fra sjøvann

I TUs artikkel konkluderer man med at denne gamle kunnskapen bør tas i bruk for å utvikle bærekraftig moderne betong som varer lenge og ikke sprekker opp i kontakt med sjøvann. Det som imidlertid ikke nevnes i artikkelen, er at denne teknologien allerede brukes i tilnærmet all moderne betong.

Teknisk Ukeblad presenterte studien som har vært utført av et forskningsmiljø ved Universitetet i Utah i USA. Der hevder forskerne at de kan være på sporet av en løsning for å utvikle en mer bestandig og bærekraftig betong enn det vi har i dag, og at de ved å ta i bruk den samme teknikken som romerne brukte, vil kunne lage en mer miljøvennlig betong som ikke sprekker opp i kontakt med sjøvann.


Denne studien var bl. a. omtalt av forskning.no allerede i 2014, og har nå i sommer også blitt omtalt i flere andre medier. Felles for artiklene er stor entusiasme rundt denne forskningen, som fremstår som et nytt og spennende gjennombrudd for moderne betongteknologi.
Denne teknologien brukes imidlertid i tilnærmet all moderne betong. De siste 30 årene har betong i Norge og mange andre deler av verden blitt tilsatt pozzolane materialer som det henvises til i artikkelen, nettopp for å sikre lang levetid for betong, samt for å redusere karbonfotavtrykket for betong. "Moderne" pozzolaner er vanligvis ikke fra vulkanske kilder, men avfallsstoffer fra industriell virksomhet med de samme egenskapene. Det være seg flyveaske fra kullfyrte kraftverk, slagg fra råjernsproduksjon eller silikastøv fra silisiumproduksjon. Dette er også en viktig del av sirkulærøkonomien og er en bedre miljøløsning enn å benytte begrensede naturlige ressurser som vulkansk aske.


Moderne betong tåler sjøvann, smuldrer ikke bort og har den samme effekten med at mindre riss og sprekker gradvis tettes igjen av betongen selv. I tillegg har den moderne betongen lang høyere styrke samt en rekke nye egenskaper som åpner opp for mange bruksområder der det hadde vært utenkelig å bruke den gamle romerske betongen. I norsk klima må betong tåle både frost og store temperaturvariasjoner. Videre er armering av betongen i dag en forutsetning for å bygge materialeffektive bygg og anlegg som møter samfunnets krav til bærekraft, og den største utfordringen med moderne betong er å beskytte armeringsstålet mot korrosjon som følger av kloridinntregning (fra f.eks. sjøvann) eller karbonatisering der CO2 bindes opp i betongen og reduserer pH.


Romerne trengte ikke bekymre seg for store klimapåkjenninger, og de brukte heller ikke stålarmering som de måtte ta hensyn til med tanke på korrosjon. Så selv om det kan være spennende og lærerikt å kartlegge hvordan den romerske betongen var laget og hva som gjorde den så godt egnet til de konstruksjonene den ble brukt til, vil det nok neppe være optimal utnyttelse av forskningsmidler å kun lete etter svaret på hvordan vi kan bygge bærekraftige betongkonstruksjoner ved å gå tilbake til den byggeteknikken og de materialene man brukte for 2000 år siden.
 .

Skriv ut siden

Flere bilder:

Bilde